|
En grytidlig morgen, den første dagen i juli, stod en svært
forventningsfull gjeng på Torp. I deres øyne kunne en lese
Budapest. Reisen gikk via Amsterdam og det første møtet med
Budapest var slående varmt, hele 37 grader i skyggen var det
da vi gikk ut av flyet. Bortsett fra at minst 10 personer
var kvitt bagasjen underveis, var stemningen god når 36
personer ankom det vakre og nyrestaurerte hotellet Nemzeti
på Pest siden. Faktisk virket også aircondition, ja, i alle
fall på nesten alle rom. Maria, vår svensktalende guide,
hjalp oss vel til rette i dette landet, hvor vi opplevde at
språket var totalt forskjellig fra alt annet vi hadde hørt.
Med trikk og undergrunnsbane reiste sangensemblet til Ble
Canto den første kvelden. En ærverdig gammel restaurant, vis
a vis operaen, hvor interiøret stammet fra overgangen til
1900 tallet, kelnerne viste tydelige musikalske kvaliteter
og musikere hadde øvd. På dette stedet tok det ikke lang tid
før Swinglett ble grepet av stemningen og fikk lov til å
dele sine swingende rytmer med de øvrige gjestene.
Neste morgen var Szentendre målet. En sjarmerende, vakker
kunstnerby vi ankom med elvebåt på Donau. Å si at Donau er
blå, er en drøy påstand, men elvereisen var flott allikevel
uavhengig om den stilleflytende Donau var blå eller brun. I
denne byen skulle vi synge på markedsplassen, og på cafen
rett ved var det annonsert at koret Swinglett fra Norge sang
klokken 12.30. I steikende sol søkte vi litt skygge ved det
eneste treet på plassen. Sannelig klarte vi å synge slik at
det lot seg høre, og det bør det jo, når et norsk
sangensemble reiser utenlands på jubileumstur. Ja, for nå
har dette koret vært på farten hele 25 år. Et standup kor,
med et etter hvert ganske stort og entusiastisk standup
publikum på torget, gjorde sangensemblet strålende fornøyd
med eget resultat.
Underveis fikk vi en nedslående faks fra en restaurant i
Wien vi hadde avtale med, nei Swinglett kunne ikke synge
likevel, det kunne være gjester tilstede, het det seg.
Lettere indignerte var vi etter denne beskjeden, men
ensemblet var snare til å snu motgangen til glede. Fordi
sightseeing i vakre Budapest hvor kunsten og kulturen står i
høysetet er en fornøyelse. Ikke minst møtet med Brønnøysund
Mannskor, i et sangerlig stevnemøte, i den eldste
restauranten på Buda siden, satte ensemblet i kamphumør.
Cotton Club
Så kom kvelden hvor vi skulle synge på Cotton Club. Eneste
jazzklubb i byen hadde vi fått opplyst på forhånd. Vi var
ikke lite stolte når vi ankom, for i neonlys utenfor stod
det å lese at "Swinglett" sang i aften. Det ble et kaos
utenfor, for dette ville samtlige i korte ha bilder av.
Koret stilte seg opp under inngangsportalen og medbrakte
ledsagere og supportere, ble for noen øyeblikk en stort
pressekorps trodde forbipassende i bil og til fots, så det
hele stoppet litt opp til vår store fornøyelse. Budapesterne
trodde åpenbart at her skjedde noe det var verdt å bivåne.
De drog ikke kjensel på noen kjendiser og dessuten var
pressekorpset snart klare med fotograferingen, så
sammenstimlingen avtok og vi gikk inn.
Stedet lå i en eldgammel, flott kjeller med tykke
steinvegger, hvor tradisjonene åpenbart stod å lese i
veggene. Det føltes på kroppen, der vi satt ved ett langbord
til alle 36 med den vakreste oppdekning og en stemning en
bare kan drømme om. I tillegg fikk vi halv pris på maten
fordi vi var kveldens artister, og det var en populær
opplysning. Vi trodde vi skulle synge 20 minutter, men så
fikk vi beskjed om at nei, det var ingen andre enn oss som
spilte der denne kvelden. Vi skjønte plutselig det hyggelige
prisavslaget, men å stå på scenen elsker dette ensemblet, så
vi gikk på med friskt mot. Nærmest inn i en salong gikk vi,
med scene, bar, dype komfortable stoler ved små bord, vi
hadde aldri sett noe maken, til jazzklubb å være. To sett a
45 minutter sang vi og det uten et noteark. Når så
personalet i pausen, endatil spilte vår CD over høytaleren,
ja da ble vi nesten øre. Det skal ikke på langt nær så mye
til, før et amatørkor er i ekstase, og vi var sikkert ikke
til å snakke til, ville noen ha sagt om de hadde sett oss.
At svetten rant i strie strømmer av dirigent og pianist
Petter Bjaarstad, hva gjorde vel det? For dette var
utvilsomt turens musikalske høydepunkt
Wien
Wien stod på programmet, og den eneste sangkontrakt vi
hadde, var avlyst underveis. Fylte av gode opplevelser fra
Budapest var vi imidlertid ikke til å stoppe. Vi sang under
vindrueranker i Grinzing, i bryggerikjellere for så å
avslutte de sangerlige eskapader på en musikkvinbar. Her
satt en portugisisk gitarist og nærmest inviterte, i alle
fall denne gjengen, med Magna de Carneval og brasiliansk
musikk – for det står på korets repertoar. Siste kvelden i
Wien var så trivelig og stemningsfull at baren ikke strakk
til, fortauet fyltes også opp av ulike gjester og en
engasjerte til og med ved bordene i den trange baren. Når så
klokken skred ut i de små timer og det kom en politimann som
spurte høflig om man vennligst kunne avslutte denne
hyggelige natten?, ble det hele på en måte fullbrakt.
Kan et sangensemble, hjemmehørende i Holmestrand, ønske seg
noe mer ut av sin jubileumstur?
Reisebrevet er ført i pennen av Mette Marit Bie Sørum
y |
