Kom mai, kom Dublin, kom Swinglett!
Tekst: Mette Marit Bie Sørum
Foto: Blant annet Arnt, Helgunn, Terje, Nina, Mona

Forventningene hadde bygget seg opp til jubileumsturen siden sensommeren 2007. Så den 30. april var stemning hos de 36 reiseklare personene til å ta og føle på. Hele 26 sangere fra Swinglett og 10 ledsagere som alle ville markere Swingletts 30-års bursdag.

Jameson Whiskey Destillery
Vi ankom sent Dublin og allerede neste dag klokken 10.00 var gjengen klar for første utflukt til Jameson Whiskey Destillery. Det fantastiske gamle whiskydestilleriet var blitt et museum og selve produksjonen var for lengst flyttet til mer hensiktsmessig lokaler i sør. Den høye fabrikkpipa og de store kobberkjelene hilste oss velkommen. Inne var gammel murstein, tjæra bjelker og gammelt interiør ivaretatt, modernisert og omkranset av glass. Ikke minst satte lukten oss i den rette stemningen. Så vi kvitterte for guiden med en sang i kinosalen, hvorpå hun i sin begeistring ba oss om å synge i foajeen for de andre gjestene etter endt runde, og Swinglett lot seg ikke be to ganger. Etter en innføring i korntørking og hvordan den irske whiskeyen ble destillert tre ganger i motsetning til skotsk som destilleres to og amerikansk en gang, og smaking i knøttsmå glass, var vi klare for vår første offentlige opptreden som enda til ikke stod på programmet. Vår minikonsert resulterte i jubel hos de øvrige gjestene og noen blyge damer som solisten Tore Dyrød hadde sjarmert i senk. Når så en begeistret ledelse inviterte alle 36 på irish coffee i den vakre foajeen som også fungerte som bar, ja da var det ikke måte på.

Et kormøte utenom det vanlige
Etter lunsj og pub crawl som innebærer at vi deltar i profesjonelle musikeres vandring fra pub til pub med sang og spill, var vi klare for en kort busstur til en liten kirke i utkanten av byen og et besøk til øvelsen for Dublinkoret Capella. Først satt vi litt spente på kirkebenkene, så på hverandre og hilste i øst og vest, mens de musikalske lederne planla hvordan vi la opp kvelden. Swinglett ble første kor ut, med en halvtimes konsert, som swingte mer og mer til de andres store begeistring. Da det var Capella korets tur, betrodde dirigenten oss at han la om hele repertoaret, for etter vår opptreden han var både overrasket og inspirert. Dermed førte han koret ut på dypt vann, noe de tok med overbevisning og fullt trøkk og hele seansen avsluttet vi med en felles irsk sang.
Overraskelsen var stor da vi ble trukket med gjennom noen ganger og nærmest ble invitert med inn på bakrommet. Det vil si et tilstøtende forsamlingslokale, hvor medlemmene i Capella hver og en hadde hatt med seg en rett hver, til noe jeg tror jeg vil kalle et svært så rikholdig tapasbord. Og dertil flere kasser med vin og mineralvann naturligvis, ikke akkurat dagligkost i en slik sammenheng for nordboere. Her hadde vi en hyggelig seanse, med utveksling av erfaringer om korsang og reiser og alt annet mellom himmel og jord, og jammen tror vi ikke de vi komme til Norge og Holmestrand på Capellas neste reise. En munter dame med glimt i øyet betrodde meg, at ”hvis ikke de kom til Norge neste gang, så kom hun til å streike”! Dagen var nesten blitt natt, da bussen stoppet utenfor hotellet i sentrum med en svært fornøyd gjeng, for snakk om å bli overrasket på alle mulige måter!

Bray Jazzfestival
Neste formiddag var åpen for å følge egne påfunn, men tidlig ettermiddag var et samlet kor klare med følge. Det følget var i løpet av disse to dagene blitt en entusiastisk heieagjeng og sogar en medbrakt perkusjonist på egg! I tillegg var jo Swinglett sikret 10 tilhørere, spøkte vi med, for en kan jo aldri vite hvor mange som dukker opp for å høre på et kor som ikke var spesielt godt markedsført av jazzfestivalen i Bray.
Øvelse og atter øvelse før vår musikalske leder Øystein Lund Olafsen, sa seg fornøyd og vi kunne gå til middagsbordet. Her dukket det opp rom etter rom i dette ombygde gamle ærverdige badehotellet som nå var blitt et restauranthus. Vi spiste en aldeles nydelig tre retters middag og som alle andre steder vi var, ble det servert ”typical irish” mat. Det var imidlertid så mye mat at selv de mest ihuga matvrakene, måtte kaste inn håndkle.

En konsert hvor pianisten nesten lettet fra pianokrakken
Kort etter var det koroppstilling på en kjempeterasse som var så nyistandsatt for sesongen at støpen for de digre parasollene fremdeles var våt. Uten lydanlegg var vi spente på hvordan det skulle bære ut, og blåsten sørget for så kalde sopraner at her måtte det varmelamper til for at stemmene ikke skulle skjære ut som sirkelsager. Så satte vi gang og holdt det gående en hel time til ende! Vi sang og Øystein på pianokrakken spilte så vi til tider lurte på om mannen og hele el-piano kom til å lette av de entusiastiske og feiende rytmene som han tryllet frem, til tider stående. Folk satt på alle kanter, noen spiste, noen kom for å høre hva dette var og ble stående eller sittende resten av konserten. Mens noen gikk, og vi sang og sang på dette vakre stedet rett ut mot irskehavet. Vi la merke til den danske a capella gruppen blant tilhørerne som stod på programmet dagen etter. Jeg skal si de lyttet oppmerksomt særlig under våre a capella sangnummer. I tillegg hadde vi noen meget interesserte barn fra ett år og oppover som stadig måtte stå midt foran å se og lytte. En skotte kom bort etterpå, klemte en av jentene i Swinglett på begge kinn, og forkynte at vi virkelig hadde løftet han, "you were wonderful", som han sa.

Saint Patrick’s Cathedral Dublin
På lørdagens program stod kanskje jubileumsturens høydepunkt. Vi hadde fått innpass og skulle synge ”Lunchtime Recital” i selveste Saint Patrick’s Cathedral. Slik kirken fremstår i dag, ble den gjenoppbygget tidlig på 1200 tallet og hvert år tar den imot ca. 300 000 besøkende. I god tid ankom vi og det var et andektig Swinglett som gikk pent på rad og rekke, etter en av kirkens menn i lilla, fotsid kjortel. Hvorpå vi ble låst inn i de indre gemakker av katedralen for øvelse - dette var stort! Så nøyaktig to minutter før klokken 1300 gikk vi inn, stilte oss opp i nordre midtskip, og sang vår times konsert for alle besøkende som kom og gikk. Repertoaret var variert, for det meste a capella ispedd noen svingende rytmer, fra Kom mai du skjønne milde, Blackbird, An Irish Blessing, Billy Joel til Våren av Grieg. En kunne høre musikken bar ut i det store kirkerommet, selv om det ikke var like lett å høre hverandre. En fantastisk opplevelse og et minne for livet!

Full valuta for penga!
Swinglett lar aldri en anledning til å synge gå fra seg, så det ble i tillegg flere små spontanopptredener rundt omkring. Lørdag kveld bar det langt ut på landet og opp i høyden til middag og irsk aften på Johnnie Fox. Stedet er en av landets eldste puber, bygget i 1798 og definitivt den høyest beliggende. Stedet var originalt med en helt spesiell atmosfære og tjukt av folk! Etter en middag ved grove langbord sittende på lange krakker, bød stedet på folkemusikk fra flere scener, med Riverdance showet som kveldens desiderte høydepunkt.

En kan trygt si at jubileumsturen ga masse glede, inspirasjon og vi kunne godt kjenne at det stod til liv. Slitne vendte vi hjem – en kan trygt si fikk vi full valuta for penga!